februar 2010

Tanker om ungdomsanstalt



Dette skrev jeg ned den 31. mars 2008, tårevåt, redd og usikker. Etter jeg hadde flyttet hjem igjen, og ting hadde begynt å skli fra hverandre. Første oppholdet på ungdomsanstalt varte fra 3. januar 2007 - 22. juni 2007.

"Jeg er så lei. Så lei av å gråte meg selv til søvn. At de ikke forstår. At de faen meg ikke forstår at jeg trenger hjelp! Hvordan skal det gå med meg? Jeg er livredd... Det ser kanskje ut som at jeg har det bra, men nei, jeg har det slettes ikke bra. Hver eneste morgen våkner jeg opp til skuffelse. Skuffelsen til mamma pga at jeg ikke kom meg opp til skolen. Jeg vil virkelig klare det, men gang på gang så går det bare ikke. Jeg bygger opp en hel masse tanker i hodet mitt. Tanker som ei 15 år gammel jente ikke skulle hatt. For mye livserfaring, rett og slett. Jeg vil bare ha følelsen av trygghet tilbake. Tryggheten som ungdomsanstalten ga meg. Bare det å møte på noen av de som jobbet der får meg til å gråte. Savnet er så alt for stort. Hvordan skal jeg klare det her når ingen andre enn meg vet hva som er til mitt eget beste? Det går bare ikke. Livet mitt var en gang som et komplett pusslespill, men nå har alle brikkene forduftet. Livet mitt raser sammen, men det er ingen som forstår. Ingen kan se det, bortsett fra meg. Ikke en eneste person! Kan ikke bare folk bry seg til ei forandring? Ingen av vennene mine skjønner noe heller. Hvordan skal dette gå? Kan ikke bare barnevernet prøve å forstå situasjon litt bedre? Dem har aldri vært i samme situasjon som meg, så dem forstår ikke hvor vanskelig dette egentlig er. Det er helt for jævlig, rett og slett! Bare det å sette ord på ting er noe jeg har problemer med. Jeg kommer på ting etter de skulle vært sagt, så nå skal jeg heller bare skrive ned tankene mine. Jeg lurer virkelig på hva som kommer til å skje videre i livet mitt (hvis det fortsetter, vel og merke). Jeg vet jo at det går rett til hellvete hvis folk ikke snart skal se at jeg trenger hjelp. Jeg er redd... Hvorfor skal det være sånn at når du ikke vil ha hjelp, så får du det, og når du virkelig ønsker hjelp, så driter dem bare i deg? Tårene triller mens jeg skriver ned det her, og det er egentlig ikke så rart. Det er slettes ikke rart at jeg er fortvilet når jeg søker etter hjelp, og ingen kan gi meg det. Hvertfall ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg tør heller ikke fortelle dette til noen av vennene mine. Jeg tør ikke forldi jeg er redd for å bli latterliggjort. Kanskje jeg klarer å vise dem det jeg har skrevet ned her nå? Så kanskje dem kan prøve å forstå meg bedre. Det er en sjangse jeg må ta. Det må jo være en person der ute i verden som skjønner? Eller kanskje ingen... Kanskje dem ikke vil hjelpe meg fordi at jeg er gal eller noe sånt? Jeg begynner jo selvfølgelig å lure når det skjer ting som det her. Alt jeg vil er å ha et liv som er verdt å leve, men det ser tydeligvis ikke ut som at jeg skal få ha det. Det at barnevernet nekter meg å flytte inn på ungdomsanstalt er akkurat det samme som å ta fra meg håpet om et ordentlig liv. De bare dytter livet jeg skulle ha hatt bort. Jeg klarer ikke mere nå. Ikke en jævla dritt. Helvete!"

Bare 5 måndter etter jeg hadde skrevet dette ble jeg satt inn på ungdomsanstalt igjen. 13. august 2008 - 22. juni 2009.


Dette bildet ble tatt på Lofotentur med ungdomsanstalten i sept. 08





Har du noen gang opplevd noe lignende? Eller er du kanskje i samme situasjon selv?

- xoxo VICTORIA

Urettferdig virkelighet



*DELETED*

- xoxo VICTORIA

Victoria Jensen



Mitt liv - Min hverdag!

~ VICTORIA ~

Design by

Photobucket

hits