Fortid

TANKER OM UNGDOMSANSTALT




Reposter et gammelt innlegg fra fortiden min, så kanskje dere for et bedre bilde av hvem jeg er, og hvorfor jeg er den jeg er. Jeg var under barnevernet i hele tenåringsperioden. Klarte ikke oppføre meg og var en skikkelig drittunge rett og slett. Jeg kan stolt si at jeg trengte hjelp i en og flere perioder av livet mitt, og det har jeg faktisk fått både gjennom BU (Bodø ungdomshjem), barnevernet, BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), VOP (voksenpsykiatrisk poliklinikk), nav og lærere på skolen. Hadde det ikke vært for fortiden min, hadde jeg aldri vært den jeg er den dag i dag. Fortiden min har gjort meg sterk - og jeg er stolt!



Dette skrev jeg ned den 31. mars 2008, tårevåt, redd og usikker. Etter jeg hadde flyttet hjem igjen, og ting hadde begynt å skli fra hverandre. Første oppholdet på ungdomsanstalt varte fra 3. januar 2007 - 22. juni 2007.

"Jeg er så lei. Så lei av å gråte meg selv til søvn. At de ikke forstår. At de faen meg ikke forstår at jeg trenger hjelp! Hvordan skal det gå med meg? Jeg er livredd... Det ser kanskje ut som at jeg har det bra, men nei, jeg har det slettes ikke bra. Hver eneste morgen våkner jeg opp til skuffelse. Skuffelsen til mamma pga at jeg ikke kom meg opp til skolen. Jeg vil virkelig klare det, men gang på gang så går det bare ikke. Jeg bygger opp en hel masse tanker i hodet mitt. Tanker som ei 15 år gammel jente ikke skulle hatt. For mye livserfaring, rett og slett. Jeg vil bare ha følelsen av trygghet tilbake. Tryggheten som ungdomsanstalten ga meg. Bare det å møte på noen av de som jobbet der får meg til å gråte. Savnet er så alt for stort. Hvordan skal jeg klare det her når ingen andre enn meg vet hva som er til mitt eget beste? Det går bare ikke. Livet mitt var en gang som et komplett pusslespill, men nå har alle brikkene forduftet. Livet mitt raser sammen, men det er ingen som forstår. Ingen kan se det, bortsett fra meg. Ikke en eneste person! Kan ikke bare folk bry seg til ei forandring? Ingen av vennene mine skjønner noe heller. Hvordan skal dette gå? Kan ikke bare barnevernet prøve å forstå situasjon litt bedre? Dem har aldri vært i samme situasjon som meg, så dem forstår ikke hvor vanskelig dette egentlig er. Det er helt for jævlig, rett og slett! Bare det å sette ord på ting er noe jeg har problemer med. Jeg kommer på ting etter de skulle vært sagt, så nå skal jeg heller bare skrive ned tankene mine. Jeg lurer virkelig på hva som kommer til å skje videre i livet mitt (hvis det fortsetter, vel og merke). Jeg vet jo at det går rett til hellvete hvis folk ikke snart skal se at jeg trenger hjelp. Jeg er redd... Hvorfor skal det være sånn at når du ikke vil ha hjelp, så får du det, og når du virkelig ønsker hjelp, så driter dem bare i deg? Tårene triller mens jeg skriver ned det her, og det er egentlig ikke så rart. Det er slettes ikke rart at jeg er fortvilet når jeg søker etter hjelp, og ingen kan gi meg det. Hvertfall ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg tør heller ikke fortelle dette til noen av vennene mine. Jeg tør ikke forldi jeg er redd for å bli latterliggjort. Kanskje jeg klarer å vise dem det jeg har skrevet ned her nå? Så kanskje dem kan prøve å forstå meg bedre. Det er en sjangse jeg må ta. Det må jo være en person der ute i verden som skjønner? Eller kanskje ingen... Kanskje dem ikke vil hjelpe meg fordi at jeg er gal eller noe sånt? Jeg begynner jo selvfølgelig å lure når det skjer ting som det her. Alt jeg vil er å ha et liv som er verdt å leve, men det ser tydeligvis ikke ut som at jeg skal få ha det. Det at barnevernet nekter meg å flytte inn på ungdomsanstalt er akkurat det samme som å ta fra meg håpet om et ordentlig liv. De bare dytter livet jeg skulle ha hatt bort. Jeg klarer ikke mere nå. Ikke en jævla dritt. Helvete!"

Bare 5 måndter etter jeg hadde skrevet dette ble jeg satt inn på ungdomsanstalt igjen - jeg fikk hjelp! 13. august 2008 - 22. juni 2009.

                   


Har du noen gang opplevd noe lignende? Eller har du vært i samme situasjon selv?
     
- xoxo VICTORIA

KAOS - 020211




Følelser: Trist, lei, utmattet, ensom, hat, bortkommen.

"Bodø Ungdomshjem"

"Vil ha èn sjangse til. Sjangsen til å rette opp i alle feil. Jeg VET at jeg ikke klarer det alene, og jeg VET at jeg klarer det hvis jeg får en siste sjangse på BU. Klarer det ikke alene. Ikke godt nok. Er villig til å "kaste vekk" hele friheten min. For denne ene sjangsen. BU er alt jeg har av håp. Alle gode ting er tre, sant? Dette er hvertfall det eneste jeg har troen på.
Kan gå i x antall møter med proffesjonelle, men likevel, så vet jeg at det ikke kommer til å bli godt nok. Jada, jeg klarer meg, det er det ingenting å si på. Men igjen, ikke godt nok. Verken godt nok fysisk eller psykisk. Psyken er det verste. Det psykiske går utover det fysiske, vi alle vet vel det. Jeg mener at jeg trenger hjelp. Som sist gang var det JEG som ba om hjelp, men jeg fikk det ikke. Fikk ikke hjelp... Hvertfall ikke før det var forsent. Ord blir tomme, rett og slett. For øyeblikket - akkurat nå, føler jeg meg helt tom. Men på en annen side er jeg også full. Full av bekymringer, sorg, savn og hat.
"Det er i motbakke det går oppover" er et sitat jeg bruker ofte. Alt for ofte. I håp om at det faktisk en vakker dag viser seg til å være sant. EN dag... HAT - rettet mot meg selv. Fordi jeg ikke klarer å gi slipp. Gi slipp på alle tankene jeg har. De har vært der siden kort tid etter jeg flyttet ut fra BU. Har flere ganger (mange!) vært på tur til å ringe barnevernet for å innkalle til et møte selv. Men har alltid hvert for feig. En feig liten drittunge, det er meg i et nøtteskall.
"Life is a bitch, and then you die." I så fall, når har livet vært "bitch" nok, og når skal jeg dø? Hvor mye motgang skal en enkelt person takle? Når er det endelig nok? Jeg er dritt lei! Vil egentlig bare legge meg ned i senga for å gråte, og aldri stå opp igjen. Takler ikke livet. Men jeg hever hodet alikevel. Vil ikke synke på et så lavt nivå. Tror ikke jeg klarer meg gjennom disse tankene i det hele tatt da. Er redd for at jeg ikke kommer til å eksistere mer da. Null Victoria - null smerte. Men mange som blir gjenlatt med spørsmål de aldri får svar på. NEI, så feig er jeg ikke.
Barnevernsbarn... Tøff oppvekst, og mange ubesvarte spørsmål. Hvorfor? Hva i all verden har jeg gjort for å fortjene dette? Bare Gud kan vite, hvis han virkelig finnes. Èn enkel løsning - Bodø Ungdomshjem. Kanskje ikke så enkel siden jeg har blitt myndig siden sist. Også må jo barnevernet gjøre det stakkarslige papirarbeidet. Er det alt for mye å be om? Tenker jeg for mye for meg selv? Er jeg egoistisk? Never mind, bare jeg vet hva som er best for meg.
Hver gang jeg passerer BU blir øynene mine dratt bort til huset. Jeg kan jo se gamlerommet mitt fra veien. Det turkise, og største rommet. Fineste også. Huff! Et siste forsøk, en siste sjangse, så blir alt bra. Så kan jeg endelig gå videre med livet mitt. Jeg trenger dette!"

[ Bildet ble tatt på juleavslutningen på Bodø Ungdomshjem '08. ]

På denne tiden sleit jeg. Sleit sykt mye i grunnen. Jeg er så utrolig glad for at den perioden i livet er over, og at jeg har begynt å tenke klarere. Fått tilbake troen på meg selv, og litt av livsgleden. Takk til alle rundt meg som har hjulpet meg.

- xoxo VICTORIA

25 DAYS - 3




Noe du savner.

Jeg savner den tiden da jeg var "normal", og som unger flest. Da jeg ikke fikk raserianfall når noen sa noe stygt til meg, eller brast sammen i gråt av filleting. Savner en bekymringsfri hverdag, der man kunne ta livet med ro, og leve i nuet. Savner lykkefølelsen jeg hadde som lita, bare jeg fikk være 30 minutter lengre oppe enn normalt. Savner da folk hadde troen på meg, og forventet at leksene ble gjort og at jeg gikk på skolen hver dag. Jeg savner å se lyse dager, og hverdagen i farger. Jeg savner å leve... Men mest av alt, savner jeg et svar. Svar på hvorfor ting ble som de ble i oppveksten min, og hvorfor ting er som de er nå. Jeg savner å være lita!

[ Bilde av meg som lita ]

- Hva savner du ?

- xoxo VICTORIA

Tanker om ungdomsanstalt




Dette skrev jeg ned den 31. mars 2008, tårevåt, redd og usikker. Etter jeg hadde flyttet hjem igjen, og ting hadde begynt å skli fra hverandre. Første oppholdet på ungdomsanstalt varte fra 3. januar 2007 - 22. juni 2007.

"Jeg er så lei. Så lei av å gråte meg selv til søvn. At de ikke forstår. At de faen meg ikke forstår at jeg trenger hjelp! Hvordan skal det gå med meg? Jeg er livredd... Det ser kanskje ut som at jeg har det bra, men nei, jeg har det slettes ikke bra. Hver eneste morgen våkner jeg opp til skuffelse. Skuffelsen til mamma pga at jeg ikke kom meg opp til skolen. Jeg vil virkelig klare det, men gang på gang så går det bare ikke. Jeg bygger opp en hel masse tanker i hodet mitt. Tanker som ei 15 år gammel jente ikke skulle hatt. For mye livserfaring, rett og slett. Jeg vil bare ha følelsen av trygghet tilbake. Tryggheten som ungdomsanstalten ga meg. Bare det å møte på noen av de som jobbet der får meg til å gråte. Savnet er så alt for stort. Hvordan skal jeg klare det her når ingen andre enn meg vet hva som er til mitt eget beste? Det går bare ikke. Livet mitt var en gang som et komplett pusslespill, men nå har alle brikkene forduftet. Livet mitt raser sammen, men det er ingen som forstår. Ingen kan se det, bortsett fra meg. Ikke en eneste person! Kan ikke bare folk bry seg til ei forandring? Ingen av vennene mine skjønner noe heller. Hvordan skal dette gå? Kan ikke bare barnevernet prøve å forstå situasjon litt bedre? Dem har aldri vært i samme situasjon som meg, så dem forstår ikke hvor vanskelig dette egentlig er. Det er helt for jævlig, rett og slett! Bare det å sette ord på ting er noe jeg har problemer med. Jeg kommer på ting etter de skulle vært sagt, så nå skal jeg heller bare skrive ned tankene mine. Jeg lurer virkelig på hva som kommer til å skje videre i livet mitt (hvis det fortsetter, vel og merke). Jeg vet jo at det går rett til hellvete hvis folk ikke snart skal se at jeg trenger hjelp. Jeg er redd... Hvorfor skal det være sånn at når du ikke vil ha hjelp, så får du det, og når du virkelig ønsker hjelp, så driter dem bare i deg? Tårene triller mens jeg skriver ned det her, og det er egentlig ikke så rart. Det er slettes ikke rart at jeg er fortvilet når jeg søker etter hjelp, og ingen kan gi meg det. Hvertfall ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg tør heller ikke fortelle dette til noen av vennene mine. Jeg tør ikke forldi jeg er redd for å bli latterliggjort. Kanskje jeg klarer å vise dem det jeg har skrevet ned her nå? Så kanskje dem kan prøve å forstå meg bedre. Det er en sjangse jeg må ta. Det må jo være en person der ute i verden som skjønner? Eller kanskje ingen... Kanskje dem ikke vil hjelpe meg fordi at jeg er gal eller noe sånt? Jeg begynner jo selvfølgelig å lure når det skjer ting som det her. Alt jeg vil er å ha et liv som er verdt å leve, men det ser tydeligvis ikke ut som at jeg skal få ha det. Det at barnevernet nekter meg å flytte inn på ungdomsanstalt er akkurat det samme som å ta fra meg håpet om et ordentlig liv. De bare dytter livet jeg skulle ha hatt bort. Jeg klarer ikke mere nå. Ikke en jævla dritt. Helvete!"

Bare 5 måndter etter jeg hadde skrevet dette ble jeg satt inn på ungdomsanstalt igjen. 13. august 2008 - 22. juni 2009.


Dette bildet ble tatt på Lofotentur med ungdomsanstalten i sept. 08





Har du noen gang opplevd noe lignende? Eller er du kanskje i samme situasjon selv?

- xoxo VICTORIA

Victoria Jensen



Mitt liv - Min hverdag!

~ VICTORIA ~

Design by

Photobucket

hits