Emilian

EMILIAN 4,5 MND




Emilian vokser seg stor, og han har strekt seg 1 cm i uka siden han ble født. Ved fødsel var han 45 cm lang, mens på 4 mnd-kontrollen var han blitt hele 62 cm. Han har også doblet vekta si og vel så det. Ellers er han en blid, fornøyd og kjemperolig guttebaby.

- xoxo VICTORIA

VÅR KJÆRE STELLEKOMMODE




Det som blir mest brukt her hjemme, foruten seng, flasker og vogn, er stellekommoden vår. Har bare lagt ut bilder av det før Emilian kom til verden, så tenkte å poste noen nye. Jeg er nemlig veldig glad i stellekommoden vår. Fin og se på men også praktisk!

Stellekommoden, Emilians egne skittentøyskurv og "bleiebøtten" vår (Ja, jeg vet den er ganske full! Den er jo til for å brukes).

Oppå stellekommoden ligger det alltid en engangsmatte fra libero (gutten vår hadde en periode han tisset ved hvert bleieskift), bleier i størrelse 2, våtservietter, bleieposer (veldig kjekke på bæsjbleier, så slipper hele badet å lukte konstant) og inotyol-salve.

Og i øverste skuff ligger diverse andre ting. Kremer, kluter, olje, såpe, våtservietter, bleier, stelleunderlag osv. Kjekt å ha lett tilgjengelig!

- xoxo VICTORIA

BILDEDRYSS: EMILIAN 0-1 MND




Som den stolte mammaen jeg har blitt, så tar jeg drøssevis av bilder av stoltheten min hver eneste dag. Gikk gjennom bildene på telefonen nå nettopp, og jaggu har jeg ikke godt over 600 bilder av Emilian fra han ble født og til han ble én måned gammel. Lillegutt vokser seg stor og sterk, og det går fort unna! Da han ble født veide han 2480 gram, og på mandag som var veide han 3405 gram. Nesten lagt på seg et helt kilo! Bildene under ligger i rekkefølge, 27 bilder av stoltheten min - verdens fineste lille prins.

- xoxo VICTORIA

DA EMILIAN KOM TIL VERDEN




Etter å ha hatt kynnere/maserier/modningsrier i 1,5 uke, startet endelig riene på lørdags formiddag 29.06 rundt kl. 13. De startet bare en time etter jeg hadde vært å gått tur med mamma fra kl. 11-12.

De var regelmessige med 5-6 minutter mellom og varte i 40-50 sekunder helt fra starten. Holdt til hos mamma denne dagen fordi Bjørnar var på jobb og at jeg ikke ville være alene hvis jeg skulle å i fødsel. Timene gikk, og de tok seg gradvis opp sakte men sikkert. Klarte ikke å få sove noe spesielt, og litt kjip situasjon å være i, da jeg hadde våknet kl. 02 den natta etter bare 4 timer søvn.



Så i 20/21-tiden på kvelden klarte jeg endelig å sovne, for riene dabbet plutselig av. Etter ca 2 timer kommer mamma å vekker meg for å høre om det gikk bra. HALLO, man vekker ikke noen som innehenter krefter til fødsel! Fikk heldigvis til å sovne igjen, men etter 2 nye timer kommer hun jaggu ta å vekker meg på nytt igjen. Spent kommende mormor som var redd for at jeg plutselig skulle våkne opp med pressrier så hun måtte ta i mot barnet. Haha! Denne gangen fikk jeg ikke til å sovne igjen, da naboene på siden hadde fest. Så sto like gjerne opp og ble sittende å prate med mamma i stua fram til Bjørnar kom bortover midt på natten med fødebag og klær til meg. Gikk i dusjen rundt 06-tiden på morgenen, tror jeg. Ringte vel inn til fødeavdelinga etter jeg hadde vært i dusjen (etter mye press fra både mamma og Bjørnar), og fikk beskjed om å komme inn etter kl. 08 pga vaktbytte.




Dro på sykehuset søndags morgen rundt kl. 08, og hadde bare 2 cm åpning på første sjekk. Fikk også fortalt at hodet var godt festet nede i bekkenet, så hvis vannet plutselig skulle gå, så var det ingen fare. Fikk da velge om vi ville dra hjem siden det ikke var blitt noe mer åpning (var fullt hus på føden og på barsel), men vi satt oss i dagligstua å venta heller der med tanke på å ta taxi flere ganger. Mens vi var der fikk kommende mormor seg noen minutter på øyet, og Bjørnar fikk vel kanskje noen få sekunder før jeg stod å pusta og pesa mens jeg klamret meg fast i en vinduskarm hvor det blåste kaldluft. Det gjorde vondt - trodde jeg hvertfall, for jeg var jo ikke klar over hvilke smerter som skulle komme senere i forløpet.

Ble sjekka igjen etter noen vonde timer, og da klokka var 12:45 hadde jeg fått 3 cm. Da var det ledige fødestuer, så jordmor regna det som aktiv fødsel, så vi fikk tildelt fødestue III. Hadde da så vondt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, så fikk prøve lystgass og ble bestevenn med den allerede på andre rien med den i bruk. Jeg klarte tilogmed å sovne av ved hjelp av lystgassen, og våknet bare og supte lystgass hver gang det kom en rie. Sov i ca èn time, før det ikke gikk lengre.





Så var det ny sjekk igjen rundt kl 16, og da var det bare blitt 4 cm. Og da ba jeg om å få ei stikkpille for å klare meg litt bedre. Den funka altså ikke... Så nok en gang ble jeg liggende å bare supe lystgass. Sendte også en mms til storesøsteren min som lurte på hvor langt vi var kommet. Tok bilde av meg selv med lystgassmasken over ansiktet, hvor jeg holder fire fingre opp. Litt humor må man jo ha, selv når man ligger med smerter man tror man skal dø av.

Plutselig gikk vannet og ble sjekka igjen rundt kl 19, og da va det 5 cm åpning. Da begynte jeg å bli bekymret for å plutselig ikke rekke å få epidural, i tilfelle smertene ble verre enn det de var, Anestilegen ble tilkalt, jeg rakk akkurat å gå å tisse, og så jeg fikk epidural ca kl. 19:30. Lå bare å gråt i senga fordi det var så vondt. Epiduralen funka, så jeg stod med prekestolen i ca 5 minutter før jeg sa til mamma at jeg trodde jeg hadde fått pressrier. Dette var rundt kl. 20. Så når jordmor kom inn igjen, sa jeg til henne at jeg ville gå på do for å tisse, og fortalte henne ikke om at riene var forandret seg. Hehe, måtte jo rekke å få tissa først liksom!

Ble sjekka åpning på rundt kl. 20:15, og da var det blitt 8-9 cm, og fikk lov å begynne å presse sånn smått for å bli kjent med hvordan jeg skulle jobbe med kroppen. De to første riene gikk bra, men så ble det plutselig veldig vondt når babyen kom lengre ned i bekkenet. Så da turte jeg plutselig ikke presse lengre. Det var på det tidspunktet ville jeg ombestemte meg og ikke ha baby lengre, og var livredd for å revne. Men da ble jordmora streng med meg, så ble nødt til å begynne å presse ordentlig. Tårene sprutet alle veier, og rundt kl 20:50 ble det plutselig folksomt inne på fødestua. Pulsen til baby datt veldig på hver pressrie, så da måtte dem hjelpe til for å få han ut fort. Jordmor, gynekolog, lege, Bjørnar og mamma. Jeg ble skrekkslagen og kjefta om at dem IKKE skulle klippe meg nedentil, og at dem heller skulle kutte opp magen å ta han ut selv for det her gadd jeg ikke! Men det skjedde jo såklart ikke, så det ble lagt sugekopp med vakuum på hodet til baby rundt kl. 21, og jeg fikk riedrypp for å få fortgang. Så hørte jeg plutselig noe som hørtes ut som at spjæra etter 3-4 pressrier og jeg husker at jeg spurte om jeg hadde revna. Men neida, det hadde jeg slettes ikke, det var hodet som hadde kommet ut. Så på neste pressrie måtte jeg ta i alt jeg maktet, og plutselig var Emilian ute kl 21:21 den 30.06.13. Så gikk sekundene kjeeeempesakte, for det var ikke lyd i han på ei stund. Han hadde navlesnora i slynge rundt halsen, og i tillegg var den veldig kort og spinkel. Så Bjørnar fikk ikke klippe navlesnora, det tok jordmoren seg av. Jeg lå å sa til mamma flerfoldige ganger at han ikke pustet og hun prøvde å roe meg ned. Så plutselig gråt han, og tårene rant på den nybakte mormoren. De ga han vel ei sprøyte eller noe, i alle fall det Bjørnar har fortalt meg. For jeg husker ikke så mye, da jeg hadde øynene igjen mesteparten av tiden, var helt skrekkslagen og sinnsykt sliten psykisk og fysisk.


Bjørnar var første som fikk holde han etter jordmoren var ferdig med han. Var godt å se pappa og sønn sammen for første gang! Så ble han målt og veid, lille gutten på 45 cm, 2480 gram og 35 cm i hodeomkrets. Den nybakte mormoren fikk holde han etter det. Jeg måtte nemlig sy noen "pyntesting" fordi jeg hadde fått litt skrubbsår, så turte ikke holde han selv i frykt for å plutselig rykke til eller noe hvis det skulle gjøre vondt. Morkaken ble undersøkt etter jeg var ferdig sydd, og der var det visstnok flere infarkter. Den var også liten av vekst, så den ble sendt inn for sjekk. Klokka var vel nærmere 22:30 før han kom i mine armer for første gang. Etter dette er det bare et mørkt hull, har bare svake minner om at broren min var innom...




De første barselstårene kom rundt 00-01, og da følte jeg meg som ei dårlig mor og alt! Han fikk ikke til å suge pupp, så han måtte få erstatning i tillegg til noen få dråper jeg klarte å klemme ut. Synes det var så tungt å ikke kunne bidra med noe med en gang, sliten som jeg var. Etter dette ble det dusjing, overflytting til barsel og hjemsending av nybakt pappa, også tok jordmødrene han for natten så jeg skulle få hvile ut litt. De kom bare innom med han noen ganger i løpet av natten for å gjøre ammeforsøk.



I bunn og grunn var det en fin fødsel, men skulle gjerne vært foruten at pulsen sank, og følelsen av at jeg trodde han skulle dø. Så foreløpig er tanken at han kommer til å bli enebarn, men vi får se. Mye kan forandre seg om uker, måneder og år.

- xoxo VICTORIA

Victoria Jensen



Mitt liv - Min hverdag!

~ VICTORIA ~

Design by

Photobucket

hits